Dissosiasjon, indre kritiker og delpersonligheter

Gjennom psykologistudiet lærte jeg, gradvis, at psykiske plager, symptomer og diagnoser, høyst ofte, om ikke alltid, er et uttrykk for en dypere indre smerte og uro. Et nervesystem i ubalanse, og alarm, som aktiverer ulike måter å håndtere livets belastninger og stress på. Jeg lærte også om hvordan fysiske symptomer også er et uttrykk for stress og hvordan følelseslivet er direkte knyttet til kroppen vår.

Et godt eksempel er bestemor, som fikk Alzheimer i en alder av 70 år. Sykdommen kom som en etterfølger av en langvarig og alvorlig depresjon.

Men, hva var det som gjorde at bestemor ble deprimert?

Bestemor hadde vansker med å stå opp for seg selv og manglet den indre styrken til å bryte løs fra et destruktivt ekteskap. Det tærer på psyken og kroppen når vi ikke lever i tråd med våre innerste behov og i dette tilfellet kan depresjonen bokstavelig talt spise opp hjernen din. Hele systemet kollapser.

Som psykologistudent ble jeg automatisk mer reflekterende og selvbevisst, og jeg kunne ofte relatere min egen oppførsel og psyke til mange av diagnosene jeg leste om, selv om intensiteten var betydelig lavere. Jeg observerte tendenser til mani, unnvikende personlighet, avhengig-personlighet, OCD, depresjon, adhd, borderline, narsissisme, spiseforstyrrelse, osv. Det føltes som om jeg hadde litt av alt, i ulike perioder, og det var som om jeg utsatte meg for opplevelser slik at jeg fikk erfare og nøyere observere disse tilstandene.

Gjennom å lære om andres lidelse ble jeg bedre kjent med meg selv, og helledussen, det var mye å oppdage. Det var særlig én diagnose som fikk min forståelse av menneskets psykologi til å eksplodere og som forandret mitt livet mitt.

Diagnosen heter dissosiativ identitetslidelse (DID), tidligere kjent som multippel personlighetsforstyrrelse og feiltolkes ofte i samfunnet som schizofreni. DID er en kompleks tilstand som kjennetegnes av tilstedeværelsen av to eller flere distinkte personligheter/identiteter innenfor samme individ. Disse personlighetene, også kalt "delpersonligheter", kan ha egne navn, aldre, kjønn, minner, atferd og oppfatninger.

Å dissosiere er det motsatte av å assosiere. Assosiasjon betyr å koble noe sammen, mens dissosiasjon betyr å atskille. Koble fra. Alle dissosierer, og kobler fra, til ulik grad. Denne type dissosiasjon er av høyeste grad og er derfor ofte knyttet til grov omsorgssvikt, fysisk, emosjonelt og/eller seksuelt, ofte før seks års alderen. 

Jo sterkere traume er, dess sterkere forsvar. 

For å overleve slike traumer har mennesket en vanvittig evne til å «koble seg fra virkeligheten, som kan føre til en fragmentering av identiteten. Ulike deler av personligheten tar over for å håndtere traumet, og over tid kan disse delene bli mer distinkte og utvikle egne identiteter og funksjoner. Oppførselen til del-personlighetene kan ofte være destruktive og kaotiske, forståelig nok, da disse delene bærer på og påvirkes av brutale hendelser fra tidlig barndom.

I en case-study fortalte en voksen kvinne at hun kunne våkne til bevissthet på et nytt sted i byen der hun bodde, med nye klær på, uten å forstå hva som ledet henne hit. Noe, eller noen, tok over «førersetet». Når dette oppstod flere ganger oppsøkte kvinnen hjelp og ble diagnostisert med DID. Underveis ble det tydelig at personen hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, innad i familien.

Gjennom terapiforløpet uttrykket kvinnen en sterk motstand i møte med de ulike del-personlighetene, og hun opplevde at de ikke ville henne godt og at de prøvde å ødelegge for henne. Store deler av terapien handlet om at kvinnen skulle lære, og forstå, at alle del-personlighetene hadde sin funksjon i livet hennes, og at alle delene var der for å beskytte henne, selv om det ikke alltid føltes sånn.

Målet i terapien ble bla. å bearbeide tidligere traumer og parallelt forene seg med de ulike personlighetene slik at de gradvis samarbeidet som ét team, én enhet.

Denne kunnskapen føltes for meg revolusjonerende og ettersom jeg kunne identifisere meg med de aller fleste diagnoser, hvorfor skulle det ikke også gjelde her? Hva om jeg også bar på ulike del-personligheter, formet av ulike hendelser fra barndommen, og derfor fryst i tiden? Jeg begynte å tenke på mine indre kritikere som jeg ofte gikk i krig med og ville «kvitte meg med». 

Hva om den indre kritikeren egentlig er et fortapt barn som ønsker omsorg?

Så, jeg begynte å observere mitt indre med en ny linse og å eksperimentere med mitt allerede høyst aktive, indre univers. Denne innsikten gjorde det ikke mindre aktivt på innsiden akkurat og det var mange deler å oppdage. Jeg kunne veksle mellom å gå i dialog med tankene (del-personlighetene), utforske deres behov, irettesette dem og være streng, realitetsorientere dem, til å parallelt jobbe med pusten og sansene i kroppen min.

Noen øyeblikk fikk jeg erfare en vanvittig team-spirit-følelse, en følelse av å være én, som sentrerte seg gjennom hele ryggmargen min, og andre øyeblikk, dager, var det som en svær barnehage i total kollaps, med motstridende stemmer, så høye at det ble (er fortsatt) vanskelig å komme til. For etter min erfaring er det ikke bare én del-personlighet, det er gjerne flere og de jobber ofte i mot hverandre. Jeg var herved relasjonsterapeut, barnehage-tante og konfliktsrådgiver på full tid.

Dette er over seks år siden nå og jeg er fortsatt i full stilling som kjærlig konfliktsrådgiver. Nå er heldigvis jeg og mange av delene i meg, mer modne, trygge og vi samarbeider bedre. 

For over 1 år siden kom jeg over en terapiform kalt «Internal Family system»(IFS), utviklet av Richard C. Schwartz på 1980-tallet, som er knyttet til akkurat denne filosofien. Det er nesten litt tragi-komisk at jeg ikke oppdaget denne terapiformen før, men det var nok var en mening med det også. Disse årene har nemlig gjort meg dypt ydmyk overfor andre som kommer til meg med ulike utfordringer og det fortsetter å overraske meg hvor mange usynlige prosesser som bor innad i en person. Hvor mye som er i behov for å bli holdt, og irettesatt, da det er mange(!) deler som driver med ansvarsfraskrivelse og lever i blind illusjon. Din virkelighet er bare én av mange andre virkeligheter, noe som gjør både relasjonen til deg selv og andre, høyst komplekst og tidvis forvirrende.

Jeg tror vi alle har en dissosiert identitet, på helt unike vis, og at det er en grunnleggende del av å være et mennesket og at den største gaven i livet er når vi gradvis lærer å være mer i førersetet og spille på lag med alle delene i oss selv. Bevissthet handler om å inkludere, og det krever mot å ta ansvar for egne skyggesider og å utvikle seg.

TJOHEI, hvis du fortsatt leser - hei! Jeg håper teksten kan være til inspirasjon og at du fortsetter å være god med deg selv. 

God hilsen, Ida Drake.