Utbrenthet og utslettende personlighet.

“Jeg ville gitt deg full sykemelding her og nå, om jeg var lege".

Dette har jeg sagt til flere klienter de siste ukene. Jeg treffer mennesker som er på randen til kollaps. En tok kontakt etter å ha fått selvmordstanker. Da ble det tydelig at noe måtte gjøres. Så langt kan det gå før vi mennesker stopper opp, forstår belastningene vi bærer på og ber om støtte. Jeg er glad denne personen valgte å investere penger i egen helse og å åpne seg til meg. 

Mange har store utfordringer med å innse og forstå at måten de lever på ikke er bærekraftig. Ikke så rart da det gjerne er slik de har levd hele livet. Når vi sammen skriver en liste over det som er belastende og stressende i hverdagen, og de tar et steg til siden, blir det ofte klarere for dem.

«Oi, dette er mye for én person». 
«Dette er ikke helt normalt». 

Hva er det som gjør at disse menneskene drar strikken så langt?

Når jeg jobbet som skolepsykolog for videregående skoler, møtte jeg flere elever med tydelige tegn til depresjon. Det som gikk igjen var at andres behov alltid kom før deres egne. De hadde utviklet en utslettende personlighet siden barndommen. Det stammet ofte fra at foreldrenes behov og emosjonelle tilstand dominerte. De lærte derfor ubevisst, styrt av en naturlig intelligens, å overse sine egne behov og følelser for å skape balanse i seg selv og i familiedynamikken. Hensiktsmessig da, utslettende i lengden.

Når du ikke gir næring til deg selv og dine behov, gir du heller ikke næring til kroppen din, immunsystemet ditt, og sjelen din. Gnisten din visner, og du blir deprimert fordi valgene du tar ikke står i tråd med din mektige verdi som mennesket og den du er. Å lytte til egne behov og uttrykke følelser var høyst uvanlig for disse elevene. Å sette grenser var utenkelig, og det gjorde vondt å forstå hvor dypt mønstrene satt hos dem. 

I dag samarbeider jeg med voksne mennesker som ønsker å leve et mer bærekraftig liv i tråd med den de er og det de tror på. De har godt av å snakke høyt og fritt (endelig), i et trygt rom, og å høre sin egen stemme. De skaper rom for å føle på ubehaget og å forstå seg selv og mønstrene sine. Jeg er heldig som får se hvordan selvfølelsen deres styrkes med tiden og drivet det gir dem til å sette grenser og prioritere seg selv.

Det er modig, og ingen enkel vei å gå. Og kanskje er det derfor mange utsetter det.

Så ja, kanskje dette kan være en inspirasjon for deg, hvis du kjenner deg igjen. Husk, det er mange ting du ikke “må”, og du har valget om å prioritere deg selv og din egen helse. 

God hilsen, Ida Drake.