«Herregud, så teit at jeg griner. Det er jo bare en filleting.»
Kritikeren viser seg flere ganger i løpet av samtalen i dag, og jeg er glad for at Frida har begynt å si ting høyt. Da kan hun legge merke til hvordan hun snakker til seg selv, og hva det vekker av kroppslige fornemmelser.
«Det strammer seg i halsen, og det knyter seg i brystet.»
«Jeg føler på skam».
Jeg ber henne lukke øynene, slippe kjeven og la skuldrene bli tunge.
Frida føler sterkt og tenker masse. Hun får med seg nyanser andre kanskje ikke legger merke til, og kan ofte kjenne på usikkerhet i møte med andre mennesker. Hendelser fra barndommen har vekket til liv ulike beskyttere som har hjulpet henne med å gjøre ting riktig og passe inn.
Jeg ber henne lukke øynene og teste ut noen setninger jeg gir henne.
Vi eksperimenterer og tester ut. Senker forventningene.
«Forestill deg at du snakker til kritikeren som viser seg i kroppen og tankene dine.”
“Du kan si helt rolig: Jeg vet at du bruker mye energi på å beskytte meg. (Pause).
Tusen takk for alt du gjør.
Du kan tillate deg selv å ta en pause.
Stol på meg, det er trygt.»
Gråten kommer, hun stritter ikke i mot.
De strenge delene i henne lengter også etter fred,
og de har alltid gjort sitt beste for å beskytte henne.
Dette er litt hvordan jeg jobber – med å utforske, observere tanker i samspill med kroppen og trene på å møte oss selv med varme.
God hilsen, Ida.
