Når jeg hører om mennesker som viser tegn til narsissisme blir jeg nysgjerrig på hva de har opplevd som barn. Behovet for makt og kontroll kommer fra et sted, og i mange tilfeller handler det om å forsvare seg selv fra dyp smerte.
Forestill deg et barn som blir mobbet av sine egne foreldre. Hvordan håndterer et barn disse uutholdelige følelsene av separasjon, mindreverdighet og skam? For å beskytte seg selv, lærer barnet å distansere seg fra og legge lokk på følelseslivet sitt.
Men, når vi mister kontakt med følelsene våre, mister vi kontakten med oss selv.
Og mister vi kontakt med oss selv, mister vi også kontakt med andre.
For noen vil strategien være å gjøre seg større og heve seg over foreldrene for å ta tilbake kontrollen og dermed unngå følelser av mindreverdighet. Følelsen av makt demper de vonde følelsene av maktesløshet. Hensiktsmessig da, og dessverre svært uheldig med tiden.
Å erkjenne egne feil kan være ekstremt utfordrende fordi det vekker følelser av ubehag å se på seg selv og sine svakheter. Når vonde følelser som truer selvbildet ditt er noe du har unngått et helt liv, er det vanskelig å åpne denne døren i voksen alder.
Følelsene som blir undertrykket har heller ikke fått mulighet til å fullføre sin emosjonelle prosess, noe som gjør at følelsene fanges, eller fryses i øyeblikket de ble vekket til livet. Når noe trigger disse gamle, uforløste følelsene, blir personen kastet tilbake til den alderen de var da de først opplevde smerten, og mange reaksjoner minner derfor om barn som ikke har lært å håndtere eller forstå det de føler. Dette kan være svært forvirrende for andre involverte.
Hvis du er i relasjon med noen som viser til disse tendensene, er det viktig å sette klare grenser og ta vare på deg selv. Samtidig kan det være til hjelp å vite at bak mange skjold gjemmer det seg et sårbart menneske, som innerst inne lengter etter nærhet og kontakt. Men de mangler verktøyene til å gå frem, og det er vanskelig å be noen legge ned en rustning som de har båret tett inntil seg hele livet.
