Når elevene jeg hadde samtaler med skulle forestille seg forelderen sin på en stol foran seg fikk jeg vitne hvor vanskelig dette var for mange. Bare ved tanken ble skuldrene stive og halsen strammet seg. Gråten ble holdt tilbake. Gjennom barndommen hadde mange følelser, tanker og uttrykk blitt holdt tilbake. Det var forelderen som dominerte stemningen.
Det er viktig å gjøre en slik øvelse med muse-skritt, og når kroppen viser tegn til uro, jobber vi med å roe ned, være med ubehaget og bringe frem trygghet i nervesystemet. Det kan være fint å si til kroppen din hvor gammel du er og hvor du befinner deg.
Å sette ord på opplevelser og følelser kan være krevende for mange. Det har derimot en enorm kraft på hele systemet vårt og er et verktøy jeg lærte å benytte meg av gjennom stol-øvelsene fra emosjonsfokusert terapi. Disse øvelsene fikk en helt ny dybde etter utdannelsen jeg tok i familiekonstellasjoner i Italia hvor jeg lærte viktigheten av å sette ting i et system og klargjøre rollene i ulike relasjoner, og igjen ved bruk av verbale setninger.
F.eks:
«Jeg fikk ikke uttrykke meg, mamma. Du dominerte stemningen og det var ikke plass til oss. Det var jeg som skulle vært barnet. Jeg er barnet i denne relasjonen, mamma».
Et viktig spørsmål å stille underveis er, føles det sant å si dette? Føler det riktig? Og å hele tiden sjekke inn med kroppen hvordan den har det ♥️
